En dag i uken – fredager – jobber jeg frivillig på en øy som ligger 10 min med båt utenfor Cartagena; Tierra Bomba. 

Befolkningen på Tierra Bomba er fattige – noe husene der også viser tegn til. Derfor er det satt i gang en rekke prosjekter for å hjelpe befolkningen som bor der, og blant disse er det en liten fundasjon som blant annet jobber med å organisere aktiviteter for mange av de lokale barna på øyen.

Fundasjonen har sitt eget hus – der barna kommer på formiddagstid. Hver dag har ulike tema for aktivitetene – og fredager er «kreativ dag»!

Fundasjonen får hjelp fra mange frivillige de ulike dagene, noen er der på heltid, andre som meg.

Denne fredagen skulle barna lære å lage en forlengelse av en strømkabel (som jo er en smart ting å kunne). Marco (som driver fundasjonen) viste oss frivillige hvordan dette gjøres (fler enn barna som lærte noe nytt!) også skulle barne prøve selv, og de måtte samarbeide om å lage en forlengelse, per bord.

Så se for deg 20 (colombianske) 5-8 åringer, som alle vil prøve, samtidig! Haha. En tålmodighetsprøve for store og små det der. Men det gikk veldig fint og barna er bare kjempe søte <3

Her ser man over på fastlandet i Cartagena, den delen som blir kalt for the «Miami-site» (the rich part) pga de høye skyskraperne. Man ser også litt av huskonstruksjonen på øyen, så denne kontrasten er veldig stor!

Hammock chill spot; inne på fundasjonen.

< 3

Kanskje noen lurer på hvordan det er å reise alene… Skummelt? Ensomt?

Vel…

Å reise alene betyr at man må tre ut av komfortsonen sin! Så kanskje kan det være litt ubehagelig.

Men hva man får igjen, er virkelig flott!

Så det er vel også noe av hensikten med å våge å reise alene! At man skal vokse litt som menneske!

Jeg har måttet gå ut av min komfortsone!

Som blant annet kan være å initiere samtaler med ukjente mennesker.. Eller stole på seg selv; hva gjelder alt fra navigering på ukjente plasser eller å be om hjelp fra fremmede.

Jeg har fått flere nye, gode venner! Noen som begynte med en enkel samtale. Andre av naturlige årsaker – som jobbkollegaer eller roomie.

Det fine med å reise alene er at du kan bli overrasket over hvor mange ukjente mennesker som kan bli dine venner rundt om kring! Eller hvordan fremmede mennesker kan være så snille <3

Så det å reise alene betyr ikke at man blir lonly and lonesome traveller :)

Festival-weekend! 

I en av parkene i Cartagena har det denne helgen vært arangert en liten, men veldig kul festival! 

På festivalen var det utsalg av lokalproduserte/hjemmelagde organiske produkter i små søte boder:

Alt fra mat/drikke til smykker/klær og hudprodukter. <3

Lørdag kveld spilte et tysk, reagge/pop/folk/electro/instrumental band. Virkelig kult!

 Forsøk på et stemningsbilde..

IMG_2510 (Dette skal være en video av bandet – vet ikke hvordan det funker i bloggverden å legge ut videoer- kanskje den funker, kanskje ikke)

Søndag kveld!

Etter å ha hengt litt i parken var det dags for ZUMBA på Plaza Trinidad.

Plaza Trinidad ligger i sentrum av Getsemani – et område med masse barer, hosteller, backpackere (backpackers paradise in Cartagena)  cafeer, gatedansere og gatemat.

Hver søndag 20.00 rigges det opp for zumba. På min instagramkonto (Frkstrat) ligger det en video av dette herlige opplegget, hvis du vil se!

Noen andre frivillige jeg har blitt kjent med, noen danske, hadde sin siste kveld i byen, før de skal på reise, så etter zumba tok vi noen øl!

Den kommende uken i Cartagena er det internasjonal film-festival! Med gratis filmvisninger rundt om kring i byen. Det blir chevre (kult) !!

Ps. Visste du at det spanske ordet for gratis er gratis? Hehe. Litt gøy da

Que tengais un feliz semana nueva! – Ønsker alle en strålende ny uke <3

Jeg teller ned dagene allerede!

Para que vengais: Mama, Hermana y Emelie <3

Min vertsfamilie består av et litt eldre ektepar, i 60 årene.

Ricardo og Luz Helena heter de, og er innmari søte!

Skal snike til meg bilder av de begge – da jeg ikke har det ennå. Men de er så koselige, og snille!

Jeg ønsket å dra til frisøren for å klippe og stripe håret her om dagen, og snakket med Luz Helena om det – og hun tok meg med til sin salong i sentrum, introduserte meg for frisøren sin og satt og ventet på meg helt til jeg var ferdig (tok halvannen time). Så søt!

(Her er snikbilde av Luz Helena, som venter på meg hos frisøren)

Ingen av de snakker noe engelsk. Passer jo meg veldig bra! Så får spansken kjørt seg.

De er veldig glade i å samtale, spesielt Ricardo – han er så smart og kunnskapsrik og liker å dele av egen kunnskap – det er veldig hyggelig:) Han har en lidenskap for tyrefekting! Og han jobber visst med en bok om tema. Han har skrevet mange artikler om tema som er publisert i spanske og latinamerikanske tidsskrifter. Hvis du har interesse av å lese så er her en link til en artikkel han har skrevet: http://www.revistazetta.com/?p=18756

Vi har de lange samtalene når vi spiser frokost eller lunsj sammen. Frokost og lunsj spiser jeg i La Casa hver dag -middagen har jeg ikke betalt for så den spiser jeg ofte ute.

Duberzi (usikker på stavelsen) er la chef de la casa – hun som lager alle måltidene! Hun vasker også rommet mitt – rer seng og vasker klær og alt (jeg prøvde å re seng selv, cause i can, men da gjør hun det uansett etter meg, bedre enn meg, så jeg har gitt opp å være independendt woman akkurat på å re egen seng..). Hun vasker også resten av huset og jeg vet ikke hva hun ikke gjør. Så jeg vet ikke hva jeg skal kalle henne, hun er altmuligdame. Men hun lager så sinnsykt god mat så jeg kaller henne bare la chef. Hun bor her fra mandag-lørdag ettermiddag.

Dette er ekempel på et lunsjmåltid. Til hver lunsj får vi servert juice med nye frukter for hver dag. Digg!

I La Casa bor det også en annen jente, hun er dansk og heter Freia, hun er 22 år.  Jeg visste ikke at jeg også skulle få en verttsøster når jeg flyttet hit, men det er veldig koselig :) Hun skal bo her i fire uker. Hun tar spansk-kurs, og snakker ikke noe spansk. Hun er her også for å jobbe frivillig før hun skal på videre reise. Veldig koselig å ha noen å gjøre greier med :) Vi spiser ofte middag ute sammen. Hun er like stor SKAM-fan som meg så da er praten i gang! Her er et bilde:

Her er litt bilder av hvordan jeg bor:

Inngangspartiet

My bedroom

Tv-stue/Biblotek

Stua

Freias Bedroom (Elsker sengetrekkene på begge rom!)

Nabolaget

Spisestua

<3 <3 

Jeg vil bare dedikere et lite innlegg til en av de fantastiske tingene dette landet har å by på;

Frutas!

Det er så mange frukter her, frukter du aldri før har sett!

De selges av flotte, fargerike damer (slik som i forsidebildet øverst) eller menn med sine vogntraller!

Disse man kan kjøpe hele eller ferdig oppkuttet, klare til å spises med en gang!

Dyrt? Det koster ca 3000 colombianske pesos (10 NOK) for ferdig oppkuttede frukt på gaten, og rundt 6000 pesos (20 nok) for et glass limonada på en cafe. Ikke så veldig nei.. :D

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hit var å kjøpe Maracuja! Den kan minne litt om Pasjonsfrukt.Man river den opp og slurper massen i seg! mmm

Sist jeg ferierte i Sør-Amerika, nærmere bestemt; Peru, da spiste jeg så mange av disse at jeg fikk sår i munnen! For de er syrlige, men så gode!

I La Casa får vi frukt, papaya, hver dag til frokost, og ferskpresset juice! Og en liten frukt-treat på ettermiddagen! Til lunsj får vi også en limonade av en ny frukt hver dag!  Ananasen (piña) er sååå god her, mye søtere enn de vi har hjemme. Mi favorita!

På de fleste cafeer, kan man bestille juice/lemonader. Jeg kjøpte en i går som bestod av kirsebær. Ahmagad, så god! Og noen dager før der, kjøpte jeg en limonade, blanding av maracuilla og ananas (pina). Helt nydelig!

Fem om dagen er ikke vanskelig å få til når man bor her! Og det beste av alt?

Det er superkortreist, alle fruktene dyrkes her! Så det er miljøvennlig og:)

Med vinden i håret, 30 grader, og turkist hav så langt øye kan se!                                       Da er jaggu livet bra å ha

Har i dag vært *turist-i-egen-by*! Hehe. Med Freia, det er min danske hoastfamily-sister, som bor her i noen uker. (Det kommer innlegg om familyn).

Las Islas del Rosario er navnet på en liten gruppe med karibiske øyer som ligger rett utenfor Cartagena. 30-45 min med båt for å komme ut til øyene.

Hacimos Snorkling! :D photoproof:

Jeg spotta Dory-fisken, og alle vennene hennes! Samt en hel del andre gøyale fisker :D Har ikke noe fancy kamera, så desverre ingen photoproof på det. Det selges slike vanntette mobilcovere overalt, men med min flaks og distrehet så tør jeg ikke gamble på en sånn en… :P

Etter snorkling var det lunsj og chill på en av de større turiststrendene. En helstekt fisk, bokstavlig talt: Men veldig god! Smakte som kylling.

Øyene i Isla Rosario er både privateide, og noen er offentlige. Ifølge guiden på båten eier Shakira hele denne øya: didn´nt see noo Shakira though

… Jeg er brent i hele trynet! hurray.

Her selger de solkrem med faktor 100 +. Skal løpe å kjøpe det.

Saludos!

I går traff jeg en dame jeg bare må skrive noen ord om.

Jeg snakker og kommer i kontakt med mange mennesker på tur jeg godt kunne skrevet om, men dette var av den spesielle sorten!

Denne dama er, hold your horses, …. 36 år!!! Jeg tror egentlig ennå at hun bare kødder med meg.

Hun er noen du bare legger merke til! Hun er all over. Kanskje fordi hun står og danser hele tiden. Den energien og den viben hun sender ut er virkelig herlig!

Men asså, what!? Hun er fra statene, amerikansk, og jobber som lærer. Hun er her for å jobbe/volounteere som engelsk/spansk lærer for niños (kids) i nesten et år. Hun sa at hun ikke har noen barn, og ingen kjæreste som holdt henne hjemme – og sto derfor fri til å reise, samt at hun ikke hadde gjort noe som dette tidligere- og tenkte at nå er det dags. Hun ville ha barn før hun er 40, så når hun kommer hjem så måtte hun gire opp! Haha.

Er det ikke fantastisk!

Her trodde jeg at jeg var lovlig sent ute til å gjøre en sånn her reise – i en alder av 26 år..

Så hvis du sitter hjemme, fri som fuglen, men tenker at, njæ – det å dra på en lengre opplevelsesreise, det er jeg for gammal til! – Vel, denne dama kan, så da kan du!

Så pakk din reiseveske og kom deg i vei!

Las Islas de San Blas <3 Fantastisk! Jeg hadde ikke dekning på telefon i paradiset, digg!, så derfor en senere update på turen.

Jeg har lest 150 sider av en roman, og husker ikke sist jeg gjorde det på to dager.

Ovenfor er et Panorama av sånn det så ut akkurat utenfor min strandhytte. Hengekøyen helt til høyre var min chillax spot!

Las Isls de San Blas består av 378 små palmeøyer i karibienhavet. Det sier seg selv at man må ta båt for å komme ut dit. Først reiser man et stykke med jeep gjennom Panamas regnskog, så med båt over til øyene

Franklin het øyen jeg bodde på. Der bodde jeg i en bambushytte med sandgulv og nokså god seng. Hytten delte jeg med tre andre reisende. På ca fem minutter har du rundet øya´s fasiliteter (det forklarer størrelsen), som besto av masse palmer, strand all over, hengekøyer, sandvolley, lounge-område med sitteplass og kjøkken, hvor vi fikk servert måltidene og en liten kiosk – hvor man kunne man kjøpe forfriskninger.

Hva gjør man der? Chillaxer < 3 Bader! Leser bok! Snorkler. Akkurat det som faller deg inn! PÅ kvelden samles gjerne folk i loungen, og pilser og feks spiller kort! Eller sitter på stranda og drikker rom! Måltidene er inkludert i oppholdet, og det eneste du forholder deg til er når noen blåser i et horn, som betyr at det er mat. Frokost, lunsj og middag serveres. Det er lurt å kjøpe med seg eventuelle drikekvarer og snacks fra Panama, før man drar utover, mye rimeligere enn å kjøpe det de tilbyr på øya, selv om dette er billig! Det går i dollar. En øl kostet 1,5 dollar, så hallo. Det er ikke robbery å ha glemt å kjøpe noe!

Kuna Yala kalles urbefolkningen som hører til San-Blas øyene. De «driver» turismen til disse øyene, frakter turister i båt, lager mat til Damene ser så fantastiske ut! Jeg har ingen egne bilder da det ikke var «lov» eller egnet å ta bilder av lokalfolket men jeg fant noe på nett. De er smykket, spesielt på leggene, i vakre, fargerike hjemmelagde dekorasjoner. Det er litt som makrame.

Jeg kjøpte et ankelbånd. De selger disse på øyene, som en ekstra inntekt.

Også et litta posing picture på tampen.

Definitift verdt turen! Og det kan egentlig ikke beskrives, det må oppleves ;)